Konseptet SwimRun er enkelt: Man svømmer litt, løper litt, svømmer litt osv. Man må dermed svømme med løpeskoene på, og løpe med våtdrakten på. Fordi skoene mv. påvirker oppdriften, er det lov å bruke pullbuoy (flyteelement som puttes mellom beina) og paddles (små plater til å ha på hendene som øker fremdriften) på svømmingen. Alt utstyr som tas med til start, må imidlertid også bringes til mål. Man konkurrerer i par, og må holde sammen hele konkurransen.

Jeg testet XTERRA sprint SwimRun (15km løp og 3000m) med makker Linn Karlsvik i juni i år, og det var utrolig artig. Jeg var imidlertid skeptisk da ultraløper-Linn foreslo å fleske til med moderkonkurransen: 50km løp og 8000m svøm. Halvannen uke før start kunngjorde Linn at hun hadde meldt oss på, så da var det bare å skaffe seg utstyr. Til sprinten hadde jeg klippet av bein og armer på en gammel våtdrakt, men det ble litt varmt og stivt å løpe i. Denne gangen disket Henning fra Adrena opp med en SwimRun-drakt fra Huub. Den var tynnere og mer fleksibel, og hadde i tillegg glidelås både foran og bak for enklere lufting og en del innvendige lommer hvor vi kunne putte obligatorisk utstyr (kompass mv.) og livsnødvendig stæsj (våtservietter til kritiske skogsutflukter og sjokolade).

Starten gikk på Ringshaugstranda, og vi skulle ende opp på Verdens Ende på Tjøme. Vi skulle altså bare forsere 58km først (som viste seg å være 60km). På veien skulle vi innom blant annet Gåsøya, Bolærne, Hvasser, Nøtterøy og en rekke øyer jeg ikke husker navnet på.
I løpet av de første svømmeetappene gikk solen opp, og det var en magisk opplevelse å svømme i blikkstille, lunkent vann under en glødelampe av en soloppgang. Med 54 lag til start gikk det greit å finne bein å drafte på på de første svømmeetappene. Linn og jeg erfarte på sprinten at ved å binde et strikk mellom oss så slipper den som ligger først å lure på om makkeren ligger bak i beina eller ei. Hvis Linn lå bak og mente at jeg siktet skjevt, nappet hun i tillegg bare litt i strikken. Litt som en hund der, altså.

Jeg hadde skrevet opp etappene på padlerne mine, og proklamerte etter hvert at vi var klare for dagens lengste svøm på 1100m. En stund tidligere hadde vi hatt en teknisk stopp (les: spiker gjennom skosålen), og hadde blitt tatt igjen av 3-4 andre lag, herunder de veldig hyggelige jentene fra Team Powerwoman. Da vi startet på de 1100m skar kraftkvinnene og et par av de andre lagene strakt mot venstre. Dette var antakelig fordi det på race brief ble opplyst at strømmen kom herfra. Linn og jeg ble imidlertid enige om at strømmen kom fra motsatt side, og dro i stedet rett over. Det sparte vi mye tid på, og vi så ikke mer til Team Powerwoman før vi var trygt i mål. Til vår store lykke fikk vi også følge med et herrelag over sundet, og jeg var skamløst nærgående i min desperate jakt etter drahjelp. Beklager den, Frank Vidar og Lars…

Etter hvert ble svømmeetappene kortere og løpeetappene lengre. Den lengste løpeetappen skulle være 7km, før dagens to siste løpeetapper skulle være 5 og 6km. Vi løp stort sett på sti, skogsbunn og grusvei, og noe på asfalt. Linn turet verdig frem med jevn fart og konstant småprat om været, mitt forestående bryllup og andre livssentrale hendelser. På de innlagte matstasjonene nippet hun i seg litt drikke og spurveplukket på sine medbrakte riskaker. Hun nektet også å ta av seg badehetten underveis fordi «den satt så bra på». Jeg på min side åpnet våtdrakten og reiv av meg badehetten ved enhver anledning, brukte opp alle våtserviettene mine på skogsbesøk, annonserte gjentatte ganger at «nå er det nok ikke lenge til jeg får det litt i beina, altså», klaget særdeles høylytt da 5km-etappen viste seg å være uendelige 7,5km og glefset i meg alt jeg kom over på hver eneste matstasjon. Likevel holdt vi overraskende høy kilometerfart, og den fryktede kollapsen min kom aldri. Guttelagene som kanskje hadde åpnet litt hardt ble dermed tatt igjen, og et millisekund tenkte jeg til og med at det var vemodig at vi snart var fremme.

Jeg lyver hvis jeg sier at det ikke var småvondt de siste to km. Men at kroppen skulle holde seg brillefin i nesten 58 av 60km, er jeg uendelig overrasket og stolt over. Selv om formen har vært midt på treet i år, er seigheten intakt☺ I tillegg fikk jeg ikke ett eneste gnagsår på føttene, takk og lovprising går herved til «swimrun-skoene» jeg vant på sprint SwimRun, IRock Rubber Etyl.
Målgang ble en stolt og gledelig affære, og en time etter målgang hadde vi i vår lykkerus fortsatt ikke satt oss ned. Vi ble nr 2 av damene på tiden 8t 51min, hele 50min bak de latterlig gode svenske vinnerne og en snau halvtime foran neste damelag. Totalt ble vi nr 15 av de 54 lagene som deltok (herrer, mix og damer).

Tusen, tusen takk Linn for at du overtalte meg til å bli med og bar over med meg når jeg ringte ørti ganger forut for konkurransen med all verdens bekymringer rundt utstyr og egen form. Takk til XTERRA SwimRun for en mektig og uforglemmelig naturopplevelse. Takk til Henning og Adrena for utstyret, og takk til værgudene som serverte århundrets sommerdag. Takk ikke minst til hyttenaboene som bød på Eurax når brennmanetene en sjelden gang ble for nærgående, og en stor takk til Odd-Arne Daljord på NIMI som har operert begge langdistanseknærne mine slik at 52km løp går som en lek!